Denne siden er laget for å gi en innføring i tolking av satellittbilder. Satellittbilder er til stor hjelp for meteorologene som varsler været fordi det gir et godt bilde over værsituasjonen, både med hensyn til store værsystemer som strekker seg over flere tusen kilometer og mindre systemer som lokal tåke nær kysten.

For å nyttegjøre seg informasjonen

For å kunne nyttegjøre seg av den informasjonen som ligger i satellittbilder er det viktig å kjenne igjen ulike trekk og fenomener. Overflateegenskaper, ulike skytyper og værfenomener er noe av det som kan være med på å avsløre noe om været ved observasjonstidspunktet ut ifra et satellittbilde. Satellittene måler stråling i ulike bølgelengdeområder som gjerne kalles kanaler.  Bildene på denne siden er hovedskalig hentet fra NOAA satellittene som måler stråling i 5 ulike kanaler. Kanal  1 og 2 kalles VIS. Kanal 3 kalles nær infrarødt og kanal 4 og 5 kalles IR. METEOSAT måler stråling i 3 kanaler VIS, IR og WV. WV viser vanndampinnholdet i atmosfæren.

VIS bilder

VIS bilder viser hovedsakelig reflektert lys fra det synlige og nær infrarøde spektralområdet av det elekromagnetiske spekteret. Dette kan sammenlignes med et sort/hvitt-fotografi. Lyse felter på et bilde viser områder som reflekterer mye av lyset fra sola.  Mørke felter reflekterer lite. 

IR bilder

IR bilder viser den strålingen som sendes ut fra jorden og atmosfæren i den infrarøde og termiske delen av det elektormangnetiske spekteret. Det som er gjengitt i bildet er temperaturen til det objektet du ser. Infrarøde bilder er ikke avhengige av solinnstråling, og er derfor alltid mulig å tolke. 
I et IR bilde vil et område som sender ut mye varmestråling blir mørkt, mens et område som er lyst sender ut lite varmestråling. 

 

RGB(124)

De fleste bildene på denne siden er av typen RGB(124), der det vises data fra flere bølgelengdeområder i samme bilde. Et RBG bilde lages ved å kombinere data fra tre ulike bølgelengdeområder. Hvert bølgelengdeområde får hver sin farge (rød, grønn og blå) før dataene settes sammen til et bilde. Dersom sola står høyt på himmelen blir mye lys reflektert fra atmosfæren. Det er da vanlig å  lage RGB bilder av to VIS kanaler (1 og 2) og en IR kanal (4). Dette gir de bildene som lettest kan sammenlignes med de fargene vi kjenner fra virkligheten.

Når solen går under horisonten forsvinner mye av informasjonen fra den synlige og nær infrarøde delen av dataene. Etter solnedgang kombineres bare IR kanaler. Disse bildene kalles RGB(345) og er satt sammen av  kanal (3, 4 og 5). Disse bildene kan i store trekk tolkes som IR bilder.

Fenomener det er mulig å observere i et satellittbilde

Land, hav og snø

© met.no
RGB(124) bilde. For å se detaljer kan du forstørre bildet. Du kan også se bildet uten symboler

Dette bildet er fra 14 mai 2001 og viser kysten av Norge sør for Stadt og fjellene i Sør-Norge. Land som ikke er dekket av skyer reflekterer ca 30% av sollyset, samtidig som det stråler ut en del varmestråling.  Vann kan stråle ut  like mye varmestråling, men reflekterer nesten ikke lys. I satellittbildet over blir land gjengitt som grønt, mens vann gjengis som mørkt eller sort. Den blå pila peker på skyfrie landområder mens den gule pila peker på skyfrie havområder. Den røde pila peker på Sognefjorden og områder med snø. Snø er synlig i et satellittbilde fordi det stråler ut lite varmestråling. Samtidig reflekteres mye sollys i forhold til landområdene rundt. Snø vil ha nesten samme farge som lave skyer. Tåke og lave skyer i fjellet kan være vanskelig å se. 
 

Havis nær Spitsbergen

© met.no
RGB(124) bilde. For å se detaljer kan du forstørre bildet. Du kan også se bildet uten symboler

Dette bildet viser nordvestlige deler av Spitsbergen og den arktiske iskanten i Norskehavet. Bildet er fra 12. april 2002 og viser at Spitsbergen er dekket av snø og trer fram nede til høyre i bildet. Grensen mellom åpen sjø og sjøis er tegnet inn med en blå strek.  Den gule pila peker på et område med tett is. Den røde pila peker på  et område nær iskanten der isen blir brudt opp i mindre flak som etterhvert smelter. 

 
Sunglint/solspeiling

© met.no
RGB(124) bilde. For å se detaljer kan du forstørrebildet. Du kan også se bildet uten symboler

Sunglint er ikke et meteorologisk fenomen. Det forekommer ofte i RGB(124) bilder og har samme fargenyanse som lave skyer eller tåke. Når det er lite bølger slik at vannet har en tilnærmet plan overflate vil solinnstrålingen reflekteres tilbake ut i atmosfæren. Satellitten observerer da økt utstråling i de synlige kanalene, men ikke i de infrarøde kanalene. Ved å sammenligne visuelle og infrarøde bilder er det mulig å se hva som er sunglint og hva som er lave skyer.  Over åpent hav vil sunglint se ut som en lys gul sirkel som skiller seg tydelig fra det mørke vannet. Radien av sirkelen avhenger av hvor mye bølger det er. En helt plan havoverflate gir en liten sirkel. Når det blir mer bølger blir ringen større og mer diffus. Sunglint fra innsjøer og kystområder er tydelig på grunn av det skarpe skillet mellom vann og land.

Den røde pila på bildet over viser sunglint utenfor kysten av Norge, sør for Stadt. Bildet er lest ned tidlig på ettermiddagen da solen står i sørvest og satellitten passerer rett over østlandsområdet på vei nordvestover. Sunglintet skiller seg fra det dypt blå havet og det grønne lander og er lett å se fordi skyene i området har lav skytopptemparatur.

 

Skyer

Skyer er en god indikasjonen på mange værfenomener. I et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer.  Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB bilde.

Høye skyer ligger mellom syv og ti kilometer over bakken. I et satellittbilde vil høye skyer være lyse fordi de reflekterer mye sollys samtidig som de stråler ut lite varmestråling. Midlere og lave skyer ligger lavere enn syv kilometer. De er varmere enn høye skyer og reflekterer mindre sollys. Sammensettningen av kanalene i  et RGB (124) bilde gjør at de får et preg av gul. Tåke har nesten samme temperatur som bakken, men reflekterer mye sollyser. Tåke blir derfor helt gul.
 

Høye skyer

Cirrus

© met.no
RGB(124) bilde. For å se detaljer kan du forstørre bildet. Du kan også se bildet uten symboler

Skyer høyt oppe i atmosfæren består nesten utelukkende av iskrystaller og kan være svært tynne. Skyene danner da et slør det er mulig å se igjennom dem. Slike skyer kalles Cirrus eller fjærskyer.

Den røde pila på bildet over viser Cirrus eller fjærskyer over Skandinavia 13. april 2002. Disse skyene er så tynne at det er mulig å se land og andre skyer som ligger nærmere bakken.  

 Cirruostratus eller Cirrocumulus

© met.no
RGB(124) bilde. For å se detaljer kan du forstørre bildet. Du kan også se bildet uten symboler

Dersom et luftlag med  fuktig luft løftes oppover i atmosfæren, kan det dannes tykke  lag av høye skyer kalt Cirrostratus.

Den røde pila på bildet over viser Cirrostratus i  forbindelse med en varmfront vest for Nord-Norge, 12. april 2002. De høye Cirrostratus skyene er lyse fordi de reflekterer mye solstråling samtidig som de har lav skytopptemperatur og stråler ut lite varmestråling. 
 

Midlere og lave skyer

Cumulus/Haugskyer

© met.no
RGB(124) bilde. For å se detaljer kan du forstørre bildet. Du kan også se bildet uten symboler

Når lufta i den lavere delen avatmosfæren er ustabil kan den begynner å stige. Det kan da dannes små  Cumulusskyer eller haugskyer. Haugskyer oppstår oftest når kald luft kommer ut over hav, i kaldfronter eller over varme flater om sommeren. Dersom lufta er tilstrekkelig ustabil og det finnes god tillgang på fuktighet kan haugskyer danne bygeskyer og i enkelte tilfeller tordenbyger. Nær kysten kan utviklingen av haugskyer og bygeskyer skje eksplosivt. 

På et satellittbilde vil haugskyene tre tydeligst frem over hav fordi vannet er mørkt. Den røde pila på figuren over viser et område med flere store og små haugskyer. Store haugskyer vil  være lyse på et satellittbilde fordi de strekker seg høyt opp i atmosfæren og får en lav skytopptemperatur.De fleste små og middels store haugskyene har et klar yttre grense. Dersom en bygesky er slørete i toppen er det en god tegn på at den  kan gi tordenvær . Det du ser da er "ambolten" som hovedsaklig består av is og som strekker seg på utsiden av selve skyen.
 

Lag av cumulus skyer; Stratocumulus og Altocumulus

© met.no
RGB(124) bilde. For å se detaljer kan du forstørre bildet. Du kan også se bildet uten symboler

Stratocumulus og Altocumulus oppstår når det er vertikal bevegelse av luft i et tynt luftlag. Lufta er ikke ustabil nok til å danne haugskyer. Stratocumulus dannes under to kilometer over bakken. Altocumulus dannes  mellom to kilometer og fem kilometer over bakken.  

Den røde pila på bildet over peker på et område som er dekket av Altocumulus.  I et satellittbilde vil Altocumulus og Stratocumulus se ganske like ut og kan lett forveksles. Både Altocumulus og Stratocumulus kan se ut som en klumpete masse av små haugskyer. En måte å skille dem fra hverandre er at Stratocumulus har  høyere skytopptemperatur og vil være litt gulere. Dersom det ikke er klaring mellom de enkelte skyene eller at skyene har for liten horisontal utstrekning, kan de bli sett på som et sammenhengende lag av skyer. Det er da vanskelig å avgjøre hva slags skyer det er. 
 

Lave og midlere lagskyer; tåke, Stratus og Altostratus

© met.no
RGB(124) bilde. For å se detaljer kan du forstørre bildet. Du kan også se bildet uten symboler

Tåke dannes ved at luft nede ved bakken kondenserer, for eksempel ved at luft avkjøles i løpet av natten. Når et luftlag løftes og det er liten vertikal bevegelse inne i skylaget kan det dannes Stratus eller Altostratus skyer. 

På et satellittbilde er det mulig å se både tåke og lagskyer. Tåke har nesten samme temperatur som bakken under. I IR kanalene gir dette liten kontrast mellom skyen og bakke. Høy refleksjon av sollys i toppen av skylaget gjør derimot at skyene synes godt i et de VIS bilde. Ved å sammenligne IR og VIS er det derfor mulig å se om skyene ligger ved bakken eller lenger oppe i atmosfæren. Den røde pila på bildet over viser tåke i Skagerak 14. mai 2001. Stratus og Altostratus er lagskyer der undersiden av skyen hever seg fra bakkenivå. I et satellittbilde er det ikke mulig å si noe om skyenes underside. Det kan derfor  være vanskelig å se forskjell på tåke og lave lagskyer. Altostratusskyer har lavere skytopptemperatur og vil være lysere enn Stratus i et satellittbilde. 
 

Værfenomener vist i satellittbilder

Jetsrømmen

© met.no
RGB(124) bildet  er sammensatt av to påfølgende pass fra NOAA satellittene. For å se detaljer kan du forstørre bildet. Du kan også se bildet uten symboler

Dette bildet viser et sammensatt bilde over deler av Nord-Atlanteren 12. april 2002. Jetstrømmen er en sterk luftstrøm i de høyere luftlag som er viktig for dannelsen av lavtrykk. 

I et satellittbilde kan man finne jetstrømmen ved et bånd av høye tynne skyer som vist i bildet over. Den sterkeste vinden ligger sør for disse skyene og er vist ved de grå pilene. Den røde pila viser at det rett under jetstrømmen kan være skyfritt. Den gule pila viser et område der jetstrømmen bukter seg. Slike buktninger er tegn på at et lavtrykk kan være i ferd med å dannes. Det dannes da tykke skyer som strekker seg ned mot bakken. Vindretningen i forbindelse med jetstrømmen gir en indikasjon på hvilken vei et lavtrykk beveger seg.
 

Skygater

© met.no
RGB(124) bilde. For å se detaljer kan du forstørre bildet. Du kan også se bildet uten symboler

I situasjoner der vinden blåser ut fra iskanten mot åpent hav blir det ofte dannet bånd av skyer. Disse blir gjerne kallt skygater. De grå pilene på bildet viser at vinden blåser ut fra isen vest for Spitsbergen. Den røde pila peker på haugskyer som dannes et stykke ut fra iskanten. Haugskyene vokser mens de beveger seg ut fra iskanten og kan danne bygeskyer.  Dannelsen av skygater er uavhengig av skyene i de høyere luftlagene og er tydligst når det er skyfritt lenger oppe i atmosfæren.
 

Lavtrykk og høytrykk

© met.no
RGB(124) bildet  er sammensatt av to påfølgende pass fra NOAA satellittene.   For å se detaljer i bildet kan du  forstørre bildet. Du kan også se bildet uten symboler

Lavtrykk

Bildet viser et lavtrykk over Norskehavet  og et høytrykk over Finland 10. april 2002. Lavtrykk og høytrykk er velkjente fenomener som har mye å si for været i Norge og andre land som ligger mellom 45 og 70  grader nord eller sør. Et lavtrykk på disse bredder er et stort værsystem som strekker seg over flere tusen kilometer. Lavtrykk har flere velkjente trekk som er mulig å se i et satellittbilde. Mer om lavtrykk og høytrykk .

Lavtrykksenter  er vist ved den gule pila og kan gjennkjennes som en spiral av skyer i ulike lag.  Nær bakken er det ofte et tett lag av skyer.  Høyere oppe er det et tynnere lag av høye skyer. På den nordlige halvkule vil  vinden rundt et lavtrykk peke mot klokka og føre luft inn mot lavtrykksenteret. Dette kan kjennetegnes med at skyer legger seg i bånd rundt lavtrykket. 

Varmfronten  kjennetegnes på et satellittbilde ved et bånd av høye skyer  som vist ved den røde pila og den stipplede linja på bildet over.  Varmfronten beveger seg mot klokka rundt lavtrykket.

Kaldfronten  i forbindelse med dette lavtrykket er vist ved den blå pila.  På et satellittbilde kan kaldfronten kjennetegnes som et bånd av bygeskyer som beveger seg mot klokka rundt lavtrykksenteret. Kaldfronten strekker seg fra varmfronten som vist ved den blå stipplede linja. Kald luft som trekkes sørover vest for lavtrykket danner ustabil luft. Det kan da dannes lave bygeskyer mens det er lite høye skyer.

Varmsektoren er området mellom varmfronten og kaldfronten der lufta vanligvis er varmere enn foran varmfronten og bak kaldfronten. Skylaget i varmsektoren varierer og kan bestå av Stratus, Stratocumulus eller tåke. Skydannelsen i varmsektoren avhenger av hvordan temperaturen endrer seg oppover i atmosfæren. I  tillfellet på bildet over er ikke varmsektoren tydelig. Et slør av høye Cirrusskyer dekker eventuelle lavere skyer. 
 

Høytrykk

Den grønne pila i bildet over viser et område der det er høytrykk. Høytrykk kjennetegnes med nedsynking av tørr kald luft over et stort område. Dersom lufta føres ned over en varm fuktig flate kan det dannes tåke eller lave lagskyer. Høytrykksituasjoner gir ofte klart vær som i dette bildet. 
 
 

Tropiske lavtrykk (orkaner, tyfoner eller sykloner) 

©CCRS
RGB(124) bilde. For å se detaljer kan du forstørre bildet. Du kan også se bildet uten symboler

Bildet  over er hentet fra Canada Centre for Remote Sensing og viser den tropiske okanen ERIN som nådde kysten av USA 14. september 2001. Orkaner, sykloner eller tyfoner er små intense lavtrykk der lufta roterer om  et senter med svært stor hastighet.  Orkaner har sitt opphav over Atlanterhavet, Tyfoner i stillehavet og Sykloner i det indiske hav.  Ekstreme tropiske stormer  utløses over varmt hav og dannes først som en stor bygesky som etterhvert begynner å rotere. Systemene virker selvforsterkende og driver seg selv fram over hav der den får næring fra havet i form av varme og fuktighet.

På et satellittbilde vil et ekstremt tropisk lavtrykk kjennetegnes som en stor bygesky. Den røde pila viser at det midt inne i skymassivet er et skyfritt øye der det er kraftig nedsynking av luft. De tykke røde pilene indikerer vindretning og vindstyrke nær bakken. Luft føres inn mot orkansenteret der det føres opp og kondenserer.  Den grønne pila viser at det er små bygeskyer som ligger i bånd parallellt med vindretningen nær bakken. Luft føres ut i toppen av orkansenteret og danner et tynt slør av høye Cirruskyer vist ved den gule pila. 

Fjernmålingsavd./Obs.Div , mai 2002 

Tilbake til toppen av denne siden